Penger jeg ikke vil ha
– De som skal benytte seg av Norsk Tippings nettspill må på forhånd ta stilling til egen bruk av tid og penger før de får spille.
Staten satser på nettspill for å redusere omfanget av spilleavhengighet.
Jeg sveipet nylig innom et underholdningsprogram på tv som dasket meg i fjeset som en sur skurefille.
Åpningen var følgende replikk: «Her ligger to millioner oljekroner på bordet!» Programmet var neppe direkte subsidiert av oljebransjen, men det er liten tvil om at flyten av oljepenger gir oss stadig mer å bruke på underholdning.
Underholdning tilfredsstiller et reelt behov. Men sunn adspredelse har et element av berikelse i seg. Idrett og friluftsliv bygger helse. Kunst og kultur stimulerer refleksjon og sensitivitet. Reiser bringer oss i kontakt med andre mennesker og miljøer. Hva gir Pengene på bordet?
Opplegget er at deltakere i tospann skal satse andeler av potten de har fått utdelt på alternative svar de har fått oppgitt til et spørsmål. Innsats plassert på riktig alternativ kan de ta med seg videre i konkurransen, og eventuelt hjem til slutt. Spillet har en komponent som stimulerer til selvinnsikt. Det krever at man tilpasser innsatsen slik at den gjenspeiler sjansen for at man kjenner riktig svar, og at man veier egne forslag opp mot forslagene til medspiller.
Likevel er spillet grunnleggende frastøtende. Deltakerne verdsettes for kunnskaper, men ikke slike som de har artikulert selv. Kunnskapene brukes ikke til noe, men har utelukkende verdi som innsats i spillet. Innsatsen er ikke deltakernes penger, men penger som programmet gir dem.
Gevinsten krever bare en ting av deltakerne, nemlig at de er villige til å «by på seg selv», ved å la publikum se hvordan de lykkes med å tilfredsstille det infantile ønsket om å få noe for ingenting, ved å kalkulere egne og andres begrensninger. Budskapet som formidles, er at å «by på seg selv» i denne forstand belønnes tusen ganger mer enn det de ellers har å by på, selvsagt i den grad de ikke viser fram en alt for pinlig mangel på kunnskap og selvinnsikt.
For riktig å gni inn hvor dekadent konseptet er, påpeker programlederen at spillet gjør bruk av norske oljekroner, vår felles arv å forvalte for fremtidige generasjoner.
Skal ikke folk få lov til å kose seg med harmløs spenning og moro? Jo, selvsagt. Jeg vil ikke ha et samfunn hvor den slags skal forbys. Vi må alle leve med at andre får drive med sånt vi ser på som tant og fjas, for at vi skal kunne gjøre det samme.
Men ikke før hadde jeg slått meg til ro med denne tanken, så dukket en beslektet sak litt forsinket opp på skjermen, nemlig statseide Norsk Tippings planer om å utvide virksomheten med nye typer nettspill.
En rekke forsikringer er skjøvet foran dette prosjektet, for å berolige dem som måtte rynke på nesen. Spillere må være minst 18 år, utsettes ikke for aggressiv markedsføring, kan ikke spille om natten, kan trykke på en «stoppknapp», «må ta stilling til egen bruk av tid og penger», og har tilgang til rådgivning. Dette høres jo ansvarlig ut.
Daværende kulturminister Anniken Huitfeldt hevdet etter godkjenning av Norsk Tippings søknad i juni at vi «trenger et attraktivt, men trygt norsk spilltilbud som kan konkurrere med de internasjonale aktørene og på denne måten redusere omfanget av spilleavhengighet». Men ville dette prosjektet vært utviklet om ikke Norsk Tipping antok at de ville tjene penger og få flere til å spilleNorsk Tipping ser for seg en økt inntjening på 250 millioner kroner årlig, tilsvarende 50.000 spillere som årlig satser 5000 kroner, eller 5000 spillere som satser 50.000. Hjelpetelefonen for spillavhengige fikk 1010 såkalt seriøse henvendelser i 2011, 74 prosent om pengespill, 97 prosent av disse fra personer over 18 år. I 2012 oppgir en av fire Norsk Tippings spill som hovedproblem. Ekspertene regner med betydelige mørketall.
Er det plausibelt å anta at Norsk Tipping kan sikre seg en slik inntjening kun ved å ta markedsandeler fra andre spill, når premisset er at deres tilbud ikke markedsføres og drives like aggressivt som konkurrentenes? Jeg kan ta feil, men det skal gode argumenter til for å overbevise meg om at svaret er ja.
Der går en grense. Menneskelige svakheter må vi leve med, ikke minst våre egne. Men en stat som åpent dyrker dem gjennom å tilby et produkt uten egenverdi eller samfunnsverdi, og hvor man spekulerer i risiko for avhengighet, vil jeg ikke støtte. At det store flertallet som ikke har problemer med spill er bondefanget som mottakere av tippemidler, gjør det hele enda mer uspiselig.
